"Hunder gjør ikke feil," sa den kjente detektiven Sherlock Holmes en gang. Det er kanskje også forklaringen på at menneskets eldste husdyr lenge har vært et vanlig motiv blant malere som jaktkamerat, lekekamerat eller laphund. I 1873 ble det styrende organet for hundeavl i Storbritannia grunnlagt. Med etableringen av avlsregler fikk hundeportretter enorm popularitet på den tiden. Mange malere spesialiserte seg på avbildning av dyr og hadde stor suksess med det. Blant dem er Alfred Duke, en britisk kunstner fra 1800- og begynnelsen av 1900-tallet.

Duke følte åpenbart en dyp hengivenhet for hunder og studerte dem veldig nøye. Hans kjærlighet gjenspeiles i maleriene hans, der dyrene fortrinnsvis er avbildet i hverdagssituasjoner, f.eks. B. på jakt, men også hjemme ved bordet, foran peisen eller i samspill med andre to- eller firbeinte venner. I sin presentasjon konsentrerer Duke seg om hundenes holdning, uttrykk og bevegelse, noe som gjør at han ikke bare på overbevisende måte fanger personligheten til det enkelte dyr, men også karakteren til de forskjellige rasene. Maleriet Full Cry viser en flokk med hunder som har fanget opp duften av et byttedyr og nå jager det i full fart. Med sine utstrakte kropper, skinnende øyne og flate ører legemliggjør de jaktinstinktet som er medfødt i dem. Duke er en mester i å fange både bevegelse og konsentrasjon hos hunder. De oppfattes som en gruppe hvor individuelle egenskaper mangler. På den annen side, når maleren skildrer hunder i et hjemlig miljø, er fokuset på dyrets individualitet. Den ubudne gjesten viser tre valper som sitter foran en gårdsdør og ser på en skjære. Reaksjonene deres på fuglen varierer, alt fra nysgjerrige til skeptiske og vente-og-se. Duke tar også for seg øyeblikksbilder der hunder handler på sine egne instinkter og stjeler folks mat. For eksempel, i Temptation, ser en sulten Jack Russell-terrier et stykke skinke på en tallerken, mens i Fish Is Cheap Today stjeler et medlem av samme rase en fisk på markedet. Det sistnevnte verket får sin tittel fra reklameslagordet, hvorav halvparten fortsatt kan sees på høyre side av bildet og som står i ironisk kontrast til hunden som for tiden forsyner seg gratis. Duke mangler menneskelige karakterer, noe som gir dyrene en egen verdighet, forskjellig fra rollen som "menneskets beste venn."

Men Alfred Dukes firbeinte venner lever i en idealisert verden. Selv i jaktbildene hans er det ingen tegn på skitt, blod eller smerte. Annerledes var det med kollegene på kontinentet. De var ikke redde for å vise lidelsene til gatehunder. Som kunstekspert William Secord en gang oppsummerte det: "Britene liker det ganske enkelt ganske enkelt."