Antonio Canova så ut til å ha blitt kunstnerisk født i vuggen. Etter farens død plasserte han seg i omsorgen til bestefaren, som begge var steinhoggere. Sistnevnte introduserte ham for skulpturkunsten. I en alder av ti begynte han å lage modeller av leire og marmor. I en alder av tolv begynte Canova læretiden i Venezia hos den da allerede viktige billedhuggeren Giuseppe Bernardi, hvor han tok siste finpussen. I løpet av få år fullførte han studiene ved Kunstakademiet i Venezia, mottok flere priser der og åpnet til slutt sitt eget studio. En anekdote forteller at Canova skåret løvefiguren med utstrakte vinger så realistisk i smør at gjestene som var tilstede nesten var vantro.
Senere, da han var intensivt opptatt av italiensk og gresk mytologi og klassikerne, skapte Canova en rekke statuer og skulpturer i Roma, som er høyt ansett i kunstverdenen i dag. Det er ikke for ingenting at Canova regnes som en av hovedfigurene i italiensk klassisisme og blir noen ganger hyllet som det største skulpturelle geni siden Michelangelo, hvis verk han selv beundret stort. De dansende, lettbeinte bevegelsene, den feministiske ynden og de flytende, grasiøse formene gjorde ham til en fremragende kunstner i sin tid. På en viss måte var han en perfeksjonist, noe som også kommer til uttrykk ved at han belyste verkene sine med levende lys om natten for å fremheve det unike og skjønnheten i et mytisk lys og for å imponere gjester og ansatte. De første besøkende som så hans utmerkede arbeid var ganske overrasket over at det var samtidskunst og ikke originale eldgamle mesterverk.
På grunn av hans høye rykte brakte mange monarker og prinser ham til hoffet sitt, og Canova mottok oppdrag fra hele Europa. Han nektet imidlertid å gå til det keiserlige franske hoffet som en ledende billedhugger. I sine siste år i Roma reiste han til og med over kontinentet som pavelig kommissær og brakte også kunstverkene som ble bortført under Napoleonskrigene tilbake til Italia, noe han lyktes med, hvorpå paven tildelte ham tittelen "Marquis of Ischia" som anerkjennelse. Verdsettelsen av denne ekstraordinære kunstneren er også tydelig av det faktum at levningene hans er i en sognekirke designet av ham selv i hjembyen Possagno, og i Venezia i Basilica di Santa Maria Gloriosa og hans høyre hånd i en vase i Academy of Beauty Arts er bevart.
Antonio Canova så ut til å ha blitt kunstnerisk født i vuggen. Etter farens død plasserte han seg i omsorgen til bestefaren, som begge var steinhoggere. Sistnevnte introduserte ham for skulpturkunsten. I en alder av ti begynte han å lage modeller av leire og marmor. I en alder av tolv begynte Canova læretiden i Venezia hos den da allerede viktige billedhuggeren Giuseppe Bernardi, hvor han tok siste finpussen. I løpet av få år fullførte han studiene ved Kunstakademiet i Venezia, mottok flere priser der og åpnet til slutt sitt eget studio. En anekdote forteller at Canova skåret løvefiguren med utstrakte vinger så realistisk i smør at gjestene som var tilstede nesten var vantro.
Senere, da han var intensivt opptatt av italiensk og gresk mytologi og klassikerne, skapte Canova en rekke statuer og skulpturer i Roma, som er høyt ansett i kunstverdenen i dag. Det er ikke for ingenting at Canova regnes som en av hovedfigurene i italiensk klassisisme og blir noen ganger hyllet som det største skulpturelle geni siden Michelangelo, hvis verk han selv beundret stort. De dansende, lettbeinte bevegelsene, den feministiske ynden og de flytende, grasiøse formene gjorde ham til en fremragende kunstner i sin tid. På en viss måte var han en perfeksjonist, noe som også kommer til uttrykk ved at han belyste verkene sine med levende lys om natten for å fremheve det unike og skjønnheten i et mytisk lys og for å imponere gjester og ansatte. De første besøkende som så hans utmerkede arbeid var ganske overrasket over at det var samtidskunst og ikke originale eldgamle mesterverk.
På grunn av hans høye rykte brakte mange monarker og prinser ham til hoffet sitt, og Canova mottok oppdrag fra hele Europa. Han nektet imidlertid å gå til det keiserlige franske hoffet som en ledende billedhugger. I sine siste år i Roma reiste han til og med over kontinentet som pavelig kommissær og brakte også kunstverkene som ble bortført under Napoleonskrigene tilbake til Italia, noe han lyktes med, hvorpå paven tildelte ham tittelen "Marquis of Ischia" som anerkjennelse. Verdsettelsen av denne ekstraordinære kunstneren er også tydelig av det faktum at levningene hans er i en sognekirke designet av ham selv i hjembyen Possagno, og i Venezia i Basilica di Santa Maria Gloriosa og hans høyre hånd i en vase i Academy of Beauty Arts er bevart.
Side 1 / 3