Da barna var ute av huset, så Edward Duncan at tiden var inne for å vie seg helt til maling. Han hadde bare giftet seg i en alder av 32 år og oppdret syv barn med sin kone Berthia. Da de hadde gått hver sin vei, brukte Duncan fritiden og dro til sjøen i mange uker hver sommer. På kysten nær Swansea i Sør-Wales malte han kystscener som først og fremst er knyttet til navnet hans i dag.
Det betyr imidlertid ikke at han var lat på forhånd. Etter Duncans død i 1882, auksjonerte et velkjent auksjonshus ikke færre enn 2000 verk som han hadde laget i løpet av livet. Noen av dem ser nesten ut som postkortmotiver når havet hekker seg forsiktig mot perfekt svingete kystlinjer, i andre er vannet vilt og får skip med fulle seil til å vippe i en truende stilling. Så er det hverdagslige scener, observert i hjembyen London eller et eller annet sted i landet, som ganske enkelt skildrer arbeidet til en håndverker eller herrenes jaktglede, og innimellom landskapsscener uten vann finner veien inn i Edward Duncans arbeid. Du kan se at kunstneren likte arbeidet sitt mye, ble inspirert overalt og også at han ikke viker unna å prøve nye farger, nye inntrykk eller nye teknikker.
Duncan trolig trakk tryggheten for å kunne gå forskjellige veier som kunstner fra tid til annen fra sine suksesser. I motsetning til mange andre artister i sin tid som forgjeves forfulgte berømmelse og suksess, hadde Duncan gjort seg bemerket i kunstverdenen i ung alder og var fri til å finne sin egen vei. Dette førte ham hovedsakelig til akvarellene, som fascinerte ham i form av verkene til William Havell. Entusiasmen for sjøscener og for den stolte prakten av seilskuter, som skulle vises i Duncans utallige skipsbilder, hadde han sannsynligvis lånt fra William John Huggins , som tjente den engelske kongen som hoffmaler og hvis verk derfor vakte stor oppmerksomhet. . Likevel utviklet Duncan sin egen stil og fremfor alt imponerende ekspertise innen akvareller. Når det gjaldt farger og oljer og blandingsforhold og teknikker, var han en anerkjent ekspert. Dette kan også sees i verkene hans, som til tross for at de ofte har lignende motiver, snakker sitt eget språk og har sitt eget individuelle uttrykk.
Da barna var ute av huset, så Edward Duncan at tiden var inne for å vie seg helt til maling. Han hadde bare giftet seg i en alder av 32 år og oppdret syv barn med sin kone Berthia. Da de hadde gått hver sin vei, brukte Duncan fritiden og dro til sjøen i mange uker hver sommer. På kysten nær Swansea i Sør-Wales malte han kystscener som først og fremst er knyttet til navnet hans i dag.
Det betyr imidlertid ikke at han var lat på forhånd. Etter Duncans død i 1882, auksjonerte et velkjent auksjonshus ikke færre enn 2000 verk som han hadde laget i løpet av livet. Noen av dem ser nesten ut som postkortmotiver når havet hekker seg forsiktig mot perfekt svingete kystlinjer, i andre er vannet vilt og får skip med fulle seil til å vippe i en truende stilling. Så er det hverdagslige scener, observert i hjembyen London eller et eller annet sted i landet, som ganske enkelt skildrer arbeidet til en håndverker eller herrenes jaktglede, og innimellom landskapsscener uten vann finner veien inn i Edward Duncans arbeid. Du kan se at kunstneren likte arbeidet sitt mye, ble inspirert overalt og også at han ikke viker unna å prøve nye farger, nye inntrykk eller nye teknikker.
Duncan trolig trakk tryggheten for å kunne gå forskjellige veier som kunstner fra tid til annen fra sine suksesser. I motsetning til mange andre artister i sin tid som forgjeves forfulgte berømmelse og suksess, hadde Duncan gjort seg bemerket i kunstverdenen i ung alder og var fri til å finne sin egen vei. Dette førte ham hovedsakelig til akvarellene, som fascinerte ham i form av verkene til William Havell. Entusiasmen for sjøscener og for den stolte prakten av seilskuter, som skulle vises i Duncans utallige skipsbilder, hadde han sannsynligvis lånt fra William John Huggins , som tjente den engelske kongen som hoffmaler og hvis verk derfor vakte stor oppmerksomhet. . Likevel utviklet Duncan sin egen stil og fremfor alt imponerende ekspertise innen akvareller. Når det gjaldt farger og oljer og blandingsforhold og teknikker, var han en anerkjent ekspert. Dette kan også sees i verkene hans, som til tross for at de ofte har lignende motiver, snakker sitt eget språk og har sitt eget individuelle uttrykk.
Side 1 / 1