Den etruskiske kulturen dateres vanligvis til perioden fra 800 f.Kr. til ca 1. århundre f.Kr. klassifisert, noen historikere teller også Villanova-kulturen (sted nær Bologna) fra 1000 f.Kr. kl, med til etruskerne. Ifølge arkeologiske funn ligger etruskernes territorium på vestsiden av Italia, nord for Roma, omtrent mellom Arno og Tiber, i regionen i dagens Toscana, Lazio og Umbria. I motsetning til Roma var Etruria ikke en sentralt organisert stat, men snarere en rekke uavhengige byer knyttet sammen av et felles språk, skrift, handel og kultur. De utgravde kunstobjektene eller illustrasjonene viser følgelig regionale forskjeller, noe som gjør en presis definisjon av etruskisk kunst vanskelig. Den sentrale beliggenheten i Middelhavet, handel over hele middelhavsområdet og regionens mineralressurser som bly, sølv, kobber og jern dannet grunnlaget for en viss velstand for innbyggerne, som igjen var en forutsetning for utviklingen av en spesielt etruskisk kunst. Inntrykk, gjenstander og gjenstander fra Lilleasia, Fønikia eller hovedsakelig Hellas samt immigrasjon fra disse områdene ble innlemmet i kunststilen.
Fire perioder med etruskisk kunst kan skilles ut, som starter med den villanovanske kulturen, den orientaliserende fasen, den arkaiske og den hellenistiske, før de fortsetter etter den romerske erobringen av territoriet på 300-tallet f.Kr. i den romerske rosen. Etruskernes uttalte dødskult manifesterte seg først i terrakotta-urner i form av et hus med geometriske dekorasjoner. Senere ble viktige personer ikke lenger kremert etter deres død, men gravlagt liggende i terrakottasarkofager i spesialbygde bygninger. Noen av stedene var såkalte nekropoler (nekropoler) med flere bygninger for de døde. Sarkofagene er T. forsynt med forseggjort utformede overkroppsskulpturer som f.eks. B. ektefellens sarkofagen fra Cerveteri, som viser ekteparet med et lykkelig ansiktsuttrykk på festen. Det som er fascinerende med sarkofagskulpturene er representasjonens naturlighet i motsetning til strengheten til de greske eller romerske figurene. De større gravene tillot nå etruskiske kunstnere å male veggmalerier med fargerike scener av morsomme mennesker ved dans, bankett, fest og musikk; den vakreste arven fra etruskerne (f.eks. leopardenes grav i Tarquinia).
Tallrike bronseskulpturer ble funnet i nekropolen og andre hellige steder, som dokumenterer det etruskiske håndverket innen metallbearbeiding, så de realiserte mindre statuetter, mellomstore eller naturlige bilder av for eksempel kvinner i lange kapper, krigere med våpen, guder eller dyr; et eksempel er den omtrent 80 cm høye mytologiske figuren til "Khimeraen av Arezzo" i smerte. I tillegg til disse kunstverkene er det gravd ut en rekke håndverksbegravelses- og votivoffer, som bronsespeil eller amforaer, skåler og kopper i keramikk med svart overflate, såkalt bucchero-keramikk. Sistnevnte er en etruskisk teknikk og ferdighet som satte sine spor over hele Middelhavet.
Den etruskiske kulturen dateres vanligvis til perioden fra 800 f.Kr. til ca 1. århundre f.Kr. klassifisert, noen historikere teller også Villanova-kulturen (sted nær Bologna) fra 1000 f.Kr. kl, med til etruskerne. Ifølge arkeologiske funn ligger etruskernes territorium på vestsiden av Italia, nord for Roma, omtrent mellom Arno og Tiber, i regionen i dagens Toscana, Lazio og Umbria. I motsetning til Roma var Etruria ikke en sentralt organisert stat, men snarere en rekke uavhengige byer knyttet sammen av et felles språk, skrift, handel og kultur. De utgravde kunstobjektene eller illustrasjonene viser følgelig regionale forskjeller, noe som gjør en presis definisjon av etruskisk kunst vanskelig. Den sentrale beliggenheten i Middelhavet, handel over hele middelhavsområdet og regionens mineralressurser som bly, sølv, kobber og jern dannet grunnlaget for en viss velstand for innbyggerne, som igjen var en forutsetning for utviklingen av en spesielt etruskisk kunst. Inntrykk, gjenstander og gjenstander fra Lilleasia, Fønikia eller hovedsakelig Hellas samt immigrasjon fra disse områdene ble innlemmet i kunststilen.
Fire perioder med etruskisk kunst kan skilles ut, som starter med den villanovanske kulturen, den orientaliserende fasen, den arkaiske og den hellenistiske, før de fortsetter etter den romerske erobringen av territoriet på 300-tallet f.Kr. i den romerske rosen. Etruskernes uttalte dødskult manifesterte seg først i terrakotta-urner i form av et hus med geometriske dekorasjoner. Senere ble viktige personer ikke lenger kremert etter deres død, men gravlagt liggende i terrakottasarkofager i spesialbygde bygninger. Noen av stedene var såkalte nekropoler (nekropoler) med flere bygninger for de døde. Sarkofagene er T. forsynt med forseggjort utformede overkroppsskulpturer som f.eks. B. ektefellens sarkofagen fra Cerveteri, som viser ekteparet med et lykkelig ansiktsuttrykk på festen. Det som er fascinerende med sarkofagskulpturene er representasjonens naturlighet i motsetning til strengheten til de greske eller romerske figurene. De større gravene tillot nå etruskiske kunstnere å male veggmalerier med fargerike scener av morsomme mennesker ved dans, bankett, fest og musikk; den vakreste arven fra etruskerne (f.eks. leopardenes grav i Tarquinia).
Tallrike bronseskulpturer ble funnet i nekropolen og andre hellige steder, som dokumenterer det etruskiske håndverket innen metallbearbeiding, så de realiserte mindre statuetter, mellomstore eller naturlige bilder av for eksempel kvinner i lange kapper, krigere med våpen, guder eller dyr; et eksempel er den omtrent 80 cm høye mytologiske figuren til "Khimeraen av Arezzo" i smerte. I tillegg til disse kunstverkene er det gravd ut en rekke håndverksbegravelses- og votivoffer, som bronsespeil eller amforaer, skåler og kopper i keramikk med svart overflate, såkalt bucchero-keramikk. Sistnevnte er en etruskisk teknikk og ferdighet som satte sine spor over hele Middelhavet.
Side 1 / 5