Portrettbildet på bildet fra 1912 viser en seriøs ung mann med bart. Faktisk var Hans Baluschek (1870-1935) midt i de tyske bruddene og omveltningene: jernbanefeber og rask økonomisk oppgang fra midten av 1800-tallet, 1870/71 eufori om grunnleggelsen av et imperium, grunnleggerkrasj i 1873 og påfølgende økonomisk krise, permitteringer, sosiale spenninger, jernbaneindustrien i nød. Baluscheks far, en jernbaneingeniør, som knapt får endene til å møtes for familien. Hans Baluschek blir kunstner og maler og studerer ved Royal Academy of Arts. Øynene hans fanges av den grå hverdagen i Berlin: grå luft, grå vegger, grå mennesker. Hans bilder samfunnskritiske.
Kunsten befinner seg midt i de tyske bruddene og omveltningene: På slutten av 1800-tallet var den store Berlin kunstutstillingen en institusjon i Tyskland, billedlig men også bokstavelig talt en imperialistisk institusjon. I lang tid hadde det brygget på mellom den «offisielle» kunstnerforeningen ved Wilhelms nåde og en rekke fremadstormende unge kunstnere, deriblant Max Liebermann og Käthe Kollwitz. Da ble Edvard Munch-utstillingen stengt fordi publikum og etablerte kunstnere følte seg provosert av Munchs bilder. De unge kunstnerne grunnla deretter sin egen forening, «Berliner Secession», spin-offen i Berlin. Foreningen ble en magnet for kunstnere som Ernst Barlach, Max Beckmann, Wassily Kandinsky – og Hans Baluschek. Han var engasjert i det kunstneriske miljøet, satt i styret for Berlin Secession i noen år, og ledet senere også Great Berlin Art Exhibition – den samme, men svært forskjellige offisielle institusjonen som ble ansett som reaksjonær på 1890-tallet og som løsrivelsen mottok. snudde. Nå, 1929 til 1933, en annen tid: Wilhelm II og med ham en hel epoke hadde abdisert. Weimar-republikken, demokrati.
Denne omveltningen kom ikke lett for Hans Baluschek. En tilhenger av monarkiet og en tysk patriot, meldte han seg frivillig for hæren under første verdenskrig. Baluscheks bilder er berlinerrealisme, harde som Grosz og Beckmann og Kollwitz og Dix. Baluschek malte hovedsakelig i Berlins middelklasse- og arbeiderklassemiljø. Dens folk går ofte gretten og grovt gjennom det for det meste dystre bildet. Stilen hans har noe av den nye objektiviteten, av impresjonisme, av naivt maleri. Han skildrer prostituerte og med dem det som er grelt, attraktivt, frastøtende og samtidig den sosiale konteksten bak. Å drikke kaffe i parken er ingen morsom runde: "Jeg var aldri så fri at jeg senere kunne finne på noe annet enn "bitter" humor," skrev han selv. De gamle damene som sitter der sammen virker alt annet enn med sine komprimerte munner et lystig selskap, det foreslåtte smilet ikke annet enn tvunget, uttrykket hennes forbitret og strever med livet. Helt forskjellige Baluscheks illustrasjoner, "Peterchens Mondfahrt" med hans bilder av Peterchen, Anneliese og Herr Sumsemann følger barndomsgenerasjoner. I Weimarrepublikken ble Hans Baluschek en suksessfull kunstner, politisk og engasjert for sin egen forening. Fra 1933 ble han ansett som en "marxistisk kunstner" og verkene hans utartet. I 1935 døde han på sykehuset.
Portrettbildet på bildet fra 1912 viser en seriøs ung mann med bart. Faktisk var Hans Baluschek (1870-1935) midt i de tyske bruddene og omveltningene: jernbanefeber og rask økonomisk oppgang fra midten av 1800-tallet, 1870/71 eufori om grunnleggelsen av et imperium, grunnleggerkrasj i 1873 og påfølgende økonomisk krise, permitteringer, sosiale spenninger, jernbaneindustrien i nød. Baluscheks far, en jernbaneingeniør, som knapt får endene til å møtes for familien. Hans Baluschek blir kunstner og maler og studerer ved Royal Academy of Arts. Øynene hans fanges av den grå hverdagen i Berlin: grå luft, grå vegger, grå mennesker. Hans bilder samfunnskritiske.
Kunsten befinner seg midt i de tyske bruddene og omveltningene: På slutten av 1800-tallet var den store Berlin kunstutstillingen en institusjon i Tyskland, billedlig men også bokstavelig talt en imperialistisk institusjon. I lang tid hadde det brygget på mellom den «offisielle» kunstnerforeningen ved Wilhelms nåde og en rekke fremadstormende unge kunstnere, deriblant Max Liebermann og Käthe Kollwitz. Da ble Edvard Munch-utstillingen stengt fordi publikum og etablerte kunstnere følte seg provosert av Munchs bilder. De unge kunstnerne grunnla deretter sin egen forening, «Berliner Secession», spin-offen i Berlin. Foreningen ble en magnet for kunstnere som Ernst Barlach, Max Beckmann, Wassily Kandinsky – og Hans Baluschek. Han var engasjert i det kunstneriske miljøet, satt i styret for Berlin Secession i noen år, og ledet senere også Great Berlin Art Exhibition – den samme, men svært forskjellige offisielle institusjonen som ble ansett som reaksjonær på 1890-tallet og som løsrivelsen mottok. snudde. Nå, 1929 til 1933, en annen tid: Wilhelm II og med ham en hel epoke hadde abdisert. Weimar-republikken, demokrati.
Denne omveltningen kom ikke lett for Hans Baluschek. En tilhenger av monarkiet og en tysk patriot, meldte han seg frivillig for hæren under første verdenskrig. Baluscheks bilder er berlinerrealisme, harde som Grosz og Beckmann og Kollwitz og Dix. Baluschek malte hovedsakelig i Berlins middelklasse- og arbeiderklassemiljø. Dens folk går ofte gretten og grovt gjennom det for det meste dystre bildet. Stilen hans har noe av den nye objektiviteten, av impresjonisme, av naivt maleri. Han skildrer prostituerte og med dem det som er grelt, attraktivt, frastøtende og samtidig den sosiale konteksten bak. Å drikke kaffe i parken er ingen morsom runde: "Jeg var aldri så fri at jeg senere kunne finne på noe annet enn "bitter" humor," skrev han selv. De gamle damene som sitter der sammen virker alt annet enn med sine komprimerte munner et lystig selskap, det foreslåtte smilet ikke annet enn tvunget, uttrykket hennes forbitret og strever med livet. Helt forskjellige Baluscheks illustrasjoner, "Peterchens Mondfahrt" med hans bilder av Peterchen, Anneliese og Herr Sumsemann følger barndomsgenerasjoner. I Weimarrepublikken ble Hans Baluschek en suksessfull kunstner, politisk og engasjert for sin egen forening. Fra 1933 ble han ansett som en "marxistisk kunstner" og verkene hans utartet. I 1935 døde han på sykehuset.
Side 1 / 1