Selv i sin ungdom var Jacques Callot en rastløs ånd. Hjembyen Nancy var fortsatt en ubetydelig provinsby som fortsatt hadde sin storhetstid foran seg. Han forlot foreldrenes hjem to ganger for å kunne realisere drømmen om å bli kunstner et sted i utlandet. Han kom alltid bedrøvet hjem og begynte i lære som gullsmed. Så snart dette var over, ble han trukket til det fjerne Roma. Han fikk jobb hos Philippe Thomassin, en av de mest anerkjente gravørene i sin tid, som Jacques Callot, en migrant fra Øst-Frankrike. Han lærte raskt og mye, men Roma var ikke navet i den kunstneriske verden på 1600-tallet, og han søkte en ny utfordring i Firenze. Der foredlet han sin etseteknikk i verkstedene og studioene til de lokale mesterne Giulio Parigi og Antonio Tempestas.
Ingen ringere enn den legendariske Cosimo II de' Medici promoterte det unge talentet fra Nancy. Jacques Callot mottok et vell av provisjoner fra det berømte fyrstehuset og tjente mye penger for tiden. Han fikk jobbe helt fritt og lette selv etter motivene sine, han var spesielt opptatt av de små menneskene. Han skapte scener av hverdagen til lokale bønder og embetsmenn ved Medici-domstolen. Han dedikerte en rekke verk til skuespillerne og sangerne i Commedia dell'arte. Etter Cosimos død vendte Jacques Callot tilbake til hjembyen Nancy. Flyttingen fra varme Italia til det solfattige nord ser ut til å ha tynget artisten tungt i starten. I den første tiden etter ankomsten skapte han ikke noe nytt, men laget bare nye utgaver av sine gamle motiver. Det skulle gå to lange år før han endelig fant anerkjennelse ved hoffet til Henrik II, hertugen av Lorraine. Han dokumenterte festivalene ved hoffet i detaljerte etsninger, skapte naturtro portretter av adelsmenn, fortryllende landskap og miljøstudier. Ryktet om talentet hans kom rundt, og både den franske og den spanske kongefamilien var blant hans klienter i årene som fulgte. Hans trolig mest kjente og mest kjente etsninger ble også til på den tiden, som som Les misères de la guerre (på engelsk: The horrors of war) skulle få en fast plass i europeisk kunsthistorie.
Nesten ingenting er kjent om det personlige livet til kunstneren Jacques Callot. Hvorvidt han hadde affærer, var gift og fikk barn er fortsatt uklart. Kanskje var han det som i dag ville blitt kalt en «nerd». En perfeksjonist som fant opp nye sletteverktøy, oppsøkte med hell nye trykketeknikker og var fullstendig oppslukt av sitt kall. Den berømte Rembrandt van Rijn samlet mange trykk av Jacques Callot. Den nederlandske maleren regnes selv som en mester i grafikk og beundret det sofistikerte arbeidet til sine samtidige. Spesielt den mesterlige fremstillingen av perspektiver og de uttalte lys-mørke skildringene fascinerer alle eksperter den dag i dag. Jacques Callot døde bare 43 år gammel. Rundt 180 år senere skapte poeten Ernst Theodor Amadeus (ET.A.) Hoffmann et litterært monument over kunstneren han beundret med sitt verk "Fantasystykker".
Selv i sin ungdom var Jacques Callot en rastløs ånd. Hjembyen Nancy var fortsatt en ubetydelig provinsby som fortsatt hadde sin storhetstid foran seg. Han forlot foreldrenes hjem to ganger for å kunne realisere drømmen om å bli kunstner et sted i utlandet. Han kom alltid bedrøvet hjem og begynte i lære som gullsmed. Så snart dette var over, ble han trukket til det fjerne Roma. Han fikk jobb hos Philippe Thomassin, en av de mest anerkjente gravørene i sin tid, som Jacques Callot, en migrant fra Øst-Frankrike. Han lærte raskt og mye, men Roma var ikke navet i den kunstneriske verden på 1600-tallet, og han søkte en ny utfordring i Firenze. Der foredlet han sin etseteknikk i verkstedene og studioene til de lokale mesterne Giulio Parigi og Antonio Tempestas.
Ingen ringere enn den legendariske Cosimo II de' Medici promoterte det unge talentet fra Nancy. Jacques Callot mottok et vell av provisjoner fra det berømte fyrstehuset og tjente mye penger for tiden. Han fikk jobbe helt fritt og lette selv etter motivene sine, han var spesielt opptatt av de små menneskene. Han skapte scener av hverdagen til lokale bønder og embetsmenn ved Medici-domstolen. Han dedikerte en rekke verk til skuespillerne og sangerne i Commedia dell'arte. Etter Cosimos død vendte Jacques Callot tilbake til hjembyen Nancy. Flyttingen fra varme Italia til det solfattige nord ser ut til å ha tynget artisten tungt i starten. I den første tiden etter ankomsten skapte han ikke noe nytt, men laget bare nye utgaver av sine gamle motiver. Det skulle gå to lange år før han endelig fant anerkjennelse ved hoffet til Henrik II, hertugen av Lorraine. Han dokumenterte festivalene ved hoffet i detaljerte etsninger, skapte naturtro portretter av adelsmenn, fortryllende landskap og miljøstudier. Ryktet om talentet hans kom rundt, og både den franske og den spanske kongefamilien var blant hans klienter i årene som fulgte. Hans trolig mest kjente og mest kjente etsninger ble også til på den tiden, som som Les misères de la guerre (på engelsk: The horrors of war) skulle få en fast plass i europeisk kunsthistorie.
Nesten ingenting er kjent om det personlige livet til kunstneren Jacques Callot. Hvorvidt han hadde affærer, var gift og fikk barn er fortsatt uklart. Kanskje var han det som i dag ville blitt kalt en «nerd». En perfeksjonist som fant opp nye sletteverktøy, oppsøkte med hell nye trykketeknikker og var fullstendig oppslukt av sitt kall. Den berømte Rembrandt van Rijn samlet mange trykk av Jacques Callot. Den nederlandske maleren regnes selv som en mester i grafikk og beundret det sofistikerte arbeidet til sine samtidige. Spesielt den mesterlige fremstillingen av perspektiver og de uttalte lys-mørke skildringene fascinerer alle eksperter den dag i dag. Jacques Callot døde bare 43 år gammel. Rundt 180 år senere skapte poeten Ernst Theodor Amadeus (ET.A.) Hoffmann et litterært monument over kunstneren han beundret med sitt verk "Fantasystykker".
Side 1 / 30