Jan Frans van Dael: en spesialist på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet i stilleben med blomster, umiskjennelig en flamsk maler. I dag får blomsterstillebenene hans opptil 350 000 euro på auksjoner - og van Dael var også ekstremt vellykket i løpet av sin levetid. Til tross for de usikre omstendighetene rundt ham. Alle som ble født i Antwerpen i 1764 vokste opp i en tidligere kosmopolitisk by, midt i en rask nedgang, og midt i uklare statsforhold. De nordlige nederlandske provinsene, dagens Nederland, hadde kjempet for uavhengighet; de sørlige provinsene, dagens belgiske Flandern, tilhørte først det spanske og deretter det østerrikske Habsburgriket. Fra 1795 falt Flandern til Frankrike med Antwerpen, deretter var det en del av Det forente kongeriket Nederland og til slutt det nyopprettede Belgia. Du følte deg knyttet til det nordlige Nederland, men samtidig var du en del av den franske verden.

Jan Frans van Dael, født i Antwerpen i 1764, døde i Paris i 1840. Fra 1786 bodde i Paris, og dette med stor suksess, men var fortsatt en del av den flamske kulturen, jobbet i akademiene i Antwerpen og Amsterdam, utstilt i nederlandsk så vel som i Paris-salongene. Frankrike, Paris fra 1786 – ikke mindre usikre tider: Ludvig XVI. og Marie Antoinette, 1789-1799 franske revolusjonen, Napoleon Bonaparte, restaurering og julirevolusjon og julimonarkiet.

Og i alle omveltningene og usikkerhetene: van Daels blomsterstilleben. Egentlig utdatert, for stilleben hadde sin storhetstid – ikke bare i Nederland – på 1500- og 1600-tallet. Blomsterstillebens storhetstid var ikke bare knyttet til de kunstneriske prestasjonene perspektiv og realistisk skildring, men også til en økende interesse for naturhistorie. Stilleben var ofte fulle av symbolske, religiøse og moralske betydninger – for eksempel var rosen et symbol på Maria, liljen et symbol på renhet og blomster som helhet symboler på forgjengelighet. Til tross for den åpenbare realistiske skildringen, prøver ikke van Daels stilleben å skape illusjonen av å være virkeligheten selv, prøver ikke å lure betrakteren som trompe-l'oeil ("øyebedrag"): alt virker "ekte" og likevel maleriene hans tilslører ikke at de er malerier, og man vil ikke strekke seg inn i bildet for å ta en blomst ut av en vase. De er heller ikke naturhistoriske bilder, fordi de ikke fokuserer på blomstenes funksjoner eller strukturer, og de arrangerer blomster fra alle årstider og alle opphav i et fargerikt virvar. I en bukett Hyacinth, vårnelliker, rose, valmue, ringblomst, primula, revebjelle... Van Daels blomsterstilleben er fremfor alt vakre og dekorative. For stillebens symbolske ladning har også trukket seg i bakgrunnen for ham – selv om den fortsatt er der for den kunnskapsrike og presise betrakteren. Og det er nettopp disse bruddene i de «bare vakre» bildene som gjør blomsterstillebene så tiltalende, som fortsatt kan merkes i dag: For det første, som stilleben flest, er de ikke stille, fordi sommerfugler f.eks. surrer rundt blomstene. Og så er de ved nærmere ettersyn ikke helt klart bare dekorative heller. Noen blomster er visne, blomsterhodene henger ned, nedfallne kronblader ligger ved siden av vasen, de vedlagte druene er overmodne, har sprukket og noen er råtne. Kan det ikke være ren skjønnhet?