Gjennom øynene til Pieter Casteels er verden av dyr, blomster og landskap fylt med mystisk skjønnhet. Hans malerier demonstrerer en dyp forståelse av naturen og dens kontrast til den menneskelige verden. I tråd med sin tids smak, vendte han seg til stilleben, lik stilen og formen til Melchior D'Hondecoeter. Casteels lærte håndverket å male av sin far i Antwerpen, men arbeidet hans brakte ham til England hvor han fortsatte å utvikle sitt kall og få anerkjennelse.
Den nederlandske maleren ble spesielt opptatt av blomster og blomster. Mange av verkene hans viser harmoniske komposisjoner av rikt fargede blomstervaser, innrammet av antikke søyler, eller presentert på piedestaler og bord. De individuelle egenskapene til de ulike plantene er kjærlig og i detalj utarbeidet, slik at hver sort presenteres så realistisk som mulig. Casteels' komposisjoner virker aldri stive eller tvungne. Blomstene han malte er arrangert, men fremstår fortsatt ville og naturlige. De sikter i alle mulige retninger og man får nesten inntrykk av at vasene nesten ikke kan holde dem på plass.
De fulle blomstringene skiller seg sterkt ut mot den mørke bakgrunnen, men som betrakter av verkene hans kan man samtidig gjette at denne skjønnheten i naturen aldri varer. Det er tydelig at forfallet spiller en like viktig rolle i Casteels malerier som ungt liv. Ikke alle blomstene er perfekte og friske. På gulvet, ved siden av vasene, kan man i mange av stilleben hans oppdage visne blomster som har falt av. Casteels skildrer dermed kontrasten som er i ethvert levende vesen med letthet: farge og livsglede eksisterer samtidig som påminnelsen om at alt er flyktig.
Det samme gjelder elementene i menneskelivet som han inkorporerte i stillebenene sine. Man kan se klassiske bygninger som kan ha blitt bygget for å vare, men som nå har forfalt. Søyler og vegger som er brutt av står der forlatt, kun bebodd av flokker med fargerike dyr på lerretet. Monumentale bygninger og mennesker som Casteels malte fremstår nesten som små og ubetydelige i det store landskapet. Bare de ulike skapningene fyller lerretet med farger og bevegelse. Noen ganger avbildet han aper og sangfugler i ulike posisjoner, noen ganger hunder, påfugler eller fasaner, men også arktiske scener og byliv. Gjennom sitt talent og sin dyptgående visuelle studie fanget han en rekke arter og inntrykk. Alt dette får deg til å drømme og tenke når du ser på Casteels kunst. På sin egen måte feiret han naturen og mennesket, men mistet likevel livets endelighet av syne. Ironisk nok er det nettopp dette som gjør arbeidet hans tidløst.
Gjennom øynene til Pieter Casteels er verden av dyr, blomster og landskap fylt med mystisk skjønnhet. Hans malerier demonstrerer en dyp forståelse av naturen og dens kontrast til den menneskelige verden. I tråd med sin tids smak, vendte han seg til stilleben, lik stilen og formen til Melchior D'Hondecoeter. Casteels lærte håndverket å male av sin far i Antwerpen, men arbeidet hans brakte ham til England hvor han fortsatte å utvikle sitt kall og få anerkjennelse.
Den nederlandske maleren ble spesielt opptatt av blomster og blomster. Mange av verkene hans viser harmoniske komposisjoner av rikt fargede blomstervaser, innrammet av antikke søyler, eller presentert på piedestaler og bord. De individuelle egenskapene til de ulike plantene er kjærlig og i detalj utarbeidet, slik at hver sort presenteres så realistisk som mulig. Casteels' komposisjoner virker aldri stive eller tvungne. Blomstene han malte er arrangert, men fremstår fortsatt ville og naturlige. De sikter i alle mulige retninger og man får nesten inntrykk av at vasene nesten ikke kan holde dem på plass.
De fulle blomstringene skiller seg sterkt ut mot den mørke bakgrunnen, men som betrakter av verkene hans kan man samtidig gjette at denne skjønnheten i naturen aldri varer. Det er tydelig at forfallet spiller en like viktig rolle i Casteels malerier som ungt liv. Ikke alle blomstene er perfekte og friske. På gulvet, ved siden av vasene, kan man i mange av stilleben hans oppdage visne blomster som har falt av. Casteels skildrer dermed kontrasten som er i ethvert levende vesen med letthet: farge og livsglede eksisterer samtidig som påminnelsen om at alt er flyktig.
Det samme gjelder elementene i menneskelivet som han inkorporerte i stillebenene sine. Man kan se klassiske bygninger som kan ha blitt bygget for å vare, men som nå har forfalt. Søyler og vegger som er brutt av står der forlatt, kun bebodd av flokker med fargerike dyr på lerretet. Monumentale bygninger og mennesker som Casteels malte fremstår nesten som små og ubetydelige i det store landskapet. Bare de ulike skapningene fyller lerretet med farger og bevegelse. Noen ganger avbildet han aper og sangfugler i ulike posisjoner, noen ganger hunder, påfugler eller fasaner, men også arktiske scener og byliv. Gjennom sitt talent og sin dyptgående visuelle studie fanget han en rekke arter og inntrykk. Alt dette får deg til å drømme og tenke når du ser på Casteels kunst. På sin egen måte feiret han naturen og mennesket, men mistet likevel livets endelighet av syne. Ironisk nok er det nettopp dette som gjør arbeidet hans tidløst.
Side 1 / 1