Stakkars lille Thomas Fearnley var bare fem år gammel da han ble sendt til Christiania (nå Oslo) for å bo hos tante og onkel. Men denne tidlige vendingen i livet hans viste seg å være et lykketreff. For det var slik det ble til at han ble tatt opp ved Norges militærhøyskole. Og på den tiden var det et av få steder i Norge man kunne lære å tegne profesjonelt. Dessverre slet Thomas med disiplin og droppet ut av militærutdanningen som 17-åring. Men han forble tro mot tegningen og gikk på kveldskurs på den da nyåpnede Tegneskolen. Han var en begavet student. Og slik ble to av Fearnleys bilder vist i tegneskolens første offentlige utstilling. Den unge kunstnerens tegninger hang på lik linje med fremtredende navn i norsk kunsthistorie, som JC Dahl og Johannes Flintoe. Utstillingen, som Thomas var en del av, vakte oppsikt. For første gang kunne hovedstadens innbyggere se hjemlandet gjennom en kunstners øyne og gjenoppdage Norges storslåtte natur.
Så nyskapende som tegneskolen var, var kunstneriske muligheter for unge aspirerende kunstnere svært begrensede i Norge. Så Thomas bestemte seg for å fortsette studiene i København og Dresden, England, Holland og Stockholm. Å velge Sverige viste seg å være en annen heldig tilfeldighet i livet hans. Fordi den svenske kongefamilien bestilte flere malerier av ham. Til tross for suksessen ble han ikke lenge i Stockholm. Like etter dro Fearnley til Italia. Han tilbakela avstanden fra München over Alpene til Verona til fots. Det var en kald og våt tur. En av hans følgesvenner og venner, den danske maleren William Bendz, fikk lungebetennelse og døde kort tid etter ankomst til bella Italia.
Thomas selv ble i Italia i to år og perfeksjonerte teknikken sin med å falle lys og kaste skygger. Da han endelig la ut på hjemreisen, valgte han ruten over Bernalpene og fant der motivet som skulle bli et av hovedmotivene hans: Øvre Grindelwaldbreen, som på den tiden fortsatt strakte seg ned i landsbyen og var lettvint. tilgjengelig for turister. I dag, på grunn av klimaendringer, gjenstår bare en rest av den en gang så massive isbreen. Men Fearleys bilder har satt et monument for ham. Hans samtidige snakket ofte respektfullt om ham som "Europeanen", for han var en bereist mann. Vennene hans setter pris på ham "for alltid å være villig til å dele en god flaske vin". Og ettertiden? Selv om Thomas Fearnley døde av tyfus i en alder av bare 39 år, satte han et stort preg på kunstverdenen og historien. Graven hans er i Oslo, i minnelunden på Vår Frelsers kirkegård.
Stakkars lille Thomas Fearnley var bare fem år gammel da han ble sendt til Christiania (nå Oslo) for å bo hos tante og onkel. Men denne tidlige vendingen i livet hans viste seg å være et lykketreff. For det var slik det ble til at han ble tatt opp ved Norges militærhøyskole. Og på den tiden var det et av få steder i Norge man kunne lære å tegne profesjonelt. Dessverre slet Thomas med disiplin og droppet ut av militærutdanningen som 17-åring. Men han forble tro mot tegningen og gikk på kveldskurs på den da nyåpnede Tegneskolen. Han var en begavet student. Og slik ble to av Fearnleys bilder vist i tegneskolens første offentlige utstilling. Den unge kunstnerens tegninger hang på lik linje med fremtredende navn i norsk kunsthistorie, som JC Dahl og Johannes Flintoe. Utstillingen, som Thomas var en del av, vakte oppsikt. For første gang kunne hovedstadens innbyggere se hjemlandet gjennom en kunstners øyne og gjenoppdage Norges storslåtte natur.
Så nyskapende som tegneskolen var, var kunstneriske muligheter for unge aspirerende kunstnere svært begrensede i Norge. Så Thomas bestemte seg for å fortsette studiene i København og Dresden, England, Holland og Stockholm. Å velge Sverige viste seg å være en annen heldig tilfeldighet i livet hans. Fordi den svenske kongefamilien bestilte flere malerier av ham. Til tross for suksessen ble han ikke lenge i Stockholm. Like etter dro Fearnley til Italia. Han tilbakela avstanden fra München over Alpene til Verona til fots. Det var en kald og våt tur. En av hans følgesvenner og venner, den danske maleren William Bendz, fikk lungebetennelse og døde kort tid etter ankomst til bella Italia.
Thomas selv ble i Italia i to år og perfeksjonerte teknikken sin med å falle lys og kaste skygger. Da han endelig la ut på hjemreisen, valgte han ruten over Bernalpene og fant der motivet som skulle bli et av hovedmotivene hans: Øvre Grindelwaldbreen, som på den tiden fortsatt strakte seg ned i landsbyen og var lettvint. tilgjengelig for turister. I dag, på grunn av klimaendringer, gjenstår bare en rest av den en gang så massive isbreen. Men Fearleys bilder har satt et monument for ham. Hans samtidige snakket ofte respektfullt om ham som "Europeanen", for han var en bereist mann. Vennene hans setter pris på ham "for alltid å være villig til å dele en god flaske vin". Og ettertiden? Selv om Thomas Fearnley døde av tyfus i en alder av bare 39 år, satte han et stort preg på kunstverdenen og historien. Graven hans er i Oslo, i minnelunden på Vår Frelsers kirkegård.
Side 1 / 1