«L'art pur L'art», kunst for kunstens skyld eller kunst og kunstnere er kun forpliktet til seg selv. Knapt noen annen stil hevdet dette så mye som symbolikk på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. En viktig representant for denne kunstfasen var den danske maleren Vilhelm Hammershøi. I anledning en utstilling av malerens verk ga Hypo – Kulturstiftung tittelen «...dette moderne nordiske Vermeer». Selv om det var en tidligere maleriepoke, kan paralleller sees i valg av motiver og farger: individuelle mennesker fordypet i en stort sett hverdagslig aktivitet. Rom fremstår mystisk opplyst, melankolske. Begge malerne lykkes med å fange et helt spesifikt øyeblikk.
Vilhelm Hammershøi, sønn av en kjøpmannsfamilie, kom i kontakt med kunst som 8-åring. Foreldrene kjente tidlig igjen guttens talent, han fikk tegnetimer. Etter allmennutdanningen meldte han seg inn ved Kunstakademiet i København. I løpet av videre studier ved "Free Art School Copenhagen" begynte han å utvikle sin ekstraordinære stil. Et akademistipend tok ham til Italia, hvor han besøkte de viktigste byene i Toscana. Sammen med kona Ida reiste han til Tyskland, England og Frankrike. År senere skal Hammershøi tilbake til Italia, Roma og Napoli. I løpet av denne tiden dukket det opp landskaps- og arkitektoniske skildringer. Bedre kjent er hans malerier av mennesker og rom. Hammershøi skapte sine scenarier i sammenheng med lys og tid. Rom, landskap og arkitektur er steder for stillhet. Interiørene er redusert til det som er vesentlig fra malerens ståsted. Oljemaleriene hans imponerer med høye kontrastnivåer. De typiske lys-mørke kontrastene virker flytende i avgrensningen, fremstår mykt tegnet. Den klarer å fange essensen av et øyeblikk. Malerens leilighet er et gjentatt motiv. Komposisjonen av bildet utvides tidvis med skildringen av enkeltpersoner - ofte hans kone Ida - men aldri overbelastet. Sjelden er mennesker i fokus for verkene hans. Hvis personer utgjør fokuspunktet i bildet, vises bare bakfra. Identiteten til personen forblir skjult. Interiøret vekker oppmerksomhet. Rommene har dybde: dører som åpnes, avslører en rekke rom, vekker nysgjerrighet. Gjentar et åpent vindu som sentralt motiv. Flimrende lys faller inn i rommet og retter blikket mot rommet, vekk fra menneskene. Malerens selvportrett samsvarer med denne komposisjonen, først er romdøren i lyset, så oppdager man en person i halvmørket i kanten av bildet. Den melankolske effekten av maleriene skyldes de subtile fargene og den balanserte komposisjonen.
Fra 1905 ble Hammershøis-verk vist offentlig, en første separatutstilling fant sted i Hamburg-galleriet til kunsthandleren Paul Cassierer. Internasjonale utstillinger fulgte også i Italia og USA. Interessen for denne maleren av stillhet og lys strekker seg til nåtiden, slik retrospektivet til München Hypo - Kulturstiftung viste.
«L'art pur L'art», kunst for kunstens skyld eller kunst og kunstnere er kun forpliktet til seg selv. Knapt noen annen stil hevdet dette så mye som symbolikk på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. En viktig representant for denne kunstfasen var den danske maleren Vilhelm Hammershøi. I anledning en utstilling av malerens verk ga Hypo – Kulturstiftung tittelen «...dette moderne nordiske Vermeer». Selv om det var en tidligere maleriepoke, kan paralleller sees i valg av motiver og farger: individuelle mennesker fordypet i en stort sett hverdagslig aktivitet. Rom fremstår mystisk opplyst, melankolske. Begge malerne lykkes med å fange et helt spesifikt øyeblikk.
Vilhelm Hammershøi, sønn av en kjøpmannsfamilie, kom i kontakt med kunst som 8-åring. Foreldrene kjente tidlig igjen guttens talent, han fikk tegnetimer. Etter allmennutdanningen meldte han seg inn ved Kunstakademiet i København. I løpet av videre studier ved "Free Art School Copenhagen" begynte han å utvikle sin ekstraordinære stil. Et akademistipend tok ham til Italia, hvor han besøkte de viktigste byene i Toscana. Sammen med kona Ida reiste han til Tyskland, England og Frankrike. År senere skal Hammershøi tilbake til Italia, Roma og Napoli. I løpet av denne tiden dukket det opp landskaps- og arkitektoniske skildringer. Bedre kjent er hans malerier av mennesker og rom. Hammershøi skapte sine scenarier i sammenheng med lys og tid. Rom, landskap og arkitektur er steder for stillhet. Interiørene er redusert til det som er vesentlig fra malerens ståsted. Oljemaleriene hans imponerer med høye kontrastnivåer. De typiske lys-mørke kontrastene virker flytende i avgrensningen, fremstår mykt tegnet. Den klarer å fange essensen av et øyeblikk. Malerens leilighet er et gjentatt motiv. Komposisjonen av bildet utvides tidvis med skildringen av enkeltpersoner - ofte hans kone Ida - men aldri overbelastet. Sjelden er mennesker i fokus for verkene hans. Hvis personer utgjør fokuspunktet i bildet, vises bare bakfra. Identiteten til personen forblir skjult. Interiøret vekker oppmerksomhet. Rommene har dybde: dører som åpnes, avslører en rekke rom, vekker nysgjerrighet. Gjentar et åpent vindu som sentralt motiv. Flimrende lys faller inn i rommet og retter blikket mot rommet, vekk fra menneskene. Malerens selvportrett samsvarer med denne komposisjonen, først er romdøren i lyset, så oppdager man en person i halvmørket i kanten av bildet. Den melankolske effekten av maleriene skyldes de subtile fargene og den balanserte komposisjonen.
Fra 1905 ble Hammershøis-verk vist offentlig, en første separatutstilling fant sted i Hamburg-galleriet til kunsthandleren Paul Cassierer. Internasjonale utstillinger fulgte også i Italia og USA. Interessen for denne maleren av stillhet og lys strekker seg til nåtiden, slik retrospektivet til München Hypo - Kulturstiftung viste.
Side 1 / 2