Heinrich Christian Wilhelm Buschs navn vil nok alltid være uløselig knyttet til hans første og mest kjente bildefortelling «Max and Moritz – A Boy's Story in Seven Pranks». I tillegg bør «Hans Huckebein, ravnen» eller «Frome Helene» nevnes. Absurd nok var Busch en seriøs og fåmælt mann som kun laget slike illustrasjoner, som nå regnes for å være forløperne til tegneserier, for å tjene penger. Bildesekvensene, som han publiserte utallige antall av, ble for det meste utført som tregraveringer, noe som ga dem deres særegne konturer.
Hans egentlige mål var å male. Her mislyktes imidlertid Busch på grunn av sine egne overdrevent høye standarder og ødela mye av arbeidet hans når det store volumet tok for mye plass. Valget av bakgrunnen hans var ikke særlig nøye og kvaliteten på fargene lot mye å være ønsket. For tidlig og feil stabling av arbeid som ikke var tørt førte ofte til tap av samme. Formatene var stort sett veldig små, som om han ikke hadde ønsket å kaste bort fargene på store, dyre lerreter. De er ofte mørkere i dag og har en annen effekt enn maleren hadde til hensikt den gang. Bildene som er bevart er desto mer meningsfylte, som de absolutt vitner om virtuos evner og man skulle ønske at flere av dem var bevart. Verkene som er tilgjengelige for oss, kan ikke benekte den sterke innflytelsen fra nederlandsk maleri på 1500- og 1600-tallet på arbeidet til Wilhelm Busch. Dette takket være kunststudiene hans i Antwerpen, som gjorde ham begeistret for kunstnerne Rubens, Frans Hals, David Teniers og Adriaen Brouwer – forbilder, slik det tydelig kommer til uttrykk i «Selvportrettet i nederlandsk kostyme». Samtidig fikk disse store navnene ham imidlertid til å innse hvilke egenskaper som maler han fortsatt manglet og fikk ham til å gi opp studiene i fortvilelse. Etterfølgende kunststudier i München ga ham ingen reell tilfredsstillelse, for ikke å snakke om økonomisk uavhengighet, så han vurderte kort å emigrere til Brasil for å vie seg til birøkt der.
I Frankfurt am Main tok beskytteren Johanna Kessler seg av ham en stund og bidro til hans mest produktive og lukrative tid. Den videre veien var preget av alkohol- og nikotinavhengighet, noe som til og med gjorde ham iøynefallende i München-publikummet. Anstrengelser som komponist mislyktes, det samme gjorde forsøk på å bli tatt på alvor som en erotisk poet. Manuskriptet til «Max und Moritz» fant først etter noen vandringer et forlag, som kjøpte det av Busch for en fast sum, slik at Busch ikke lenger var involvert i senere utgaver. Selv om han ville ha hatt muligheten, var det først mot slutten av livet at han stilte ut et eneste maleri offentlig.
Heinrich Christian Wilhelm Buschs navn vil nok alltid være uløselig knyttet til hans første og mest kjente bildefortelling «Max and Moritz – A Boy's Story in Seven Pranks». I tillegg bør «Hans Huckebein, ravnen» eller «Frome Helene» nevnes. Absurd nok var Busch en seriøs og fåmælt mann som kun laget slike illustrasjoner, som nå regnes for å være forløperne til tegneserier, for å tjene penger. Bildesekvensene, som han publiserte utallige antall av, ble for det meste utført som tregraveringer, noe som ga dem deres særegne konturer.
Hans egentlige mål var å male. Her mislyktes imidlertid Busch på grunn av sine egne overdrevent høye standarder og ødela mye av arbeidet hans når det store volumet tok for mye plass. Valget av bakgrunnen hans var ikke særlig nøye og kvaliteten på fargene lot mye å være ønsket. For tidlig og feil stabling av arbeid som ikke var tørt førte ofte til tap av samme. Formatene var stort sett veldig små, som om han ikke hadde ønsket å kaste bort fargene på store, dyre lerreter. De er ofte mørkere i dag og har en annen effekt enn maleren hadde til hensikt den gang. Bildene som er bevart er desto mer meningsfylte, som de absolutt vitner om virtuos evner og man skulle ønske at flere av dem var bevart. Verkene som er tilgjengelige for oss, kan ikke benekte den sterke innflytelsen fra nederlandsk maleri på 1500- og 1600-tallet på arbeidet til Wilhelm Busch. Dette takket være kunststudiene hans i Antwerpen, som gjorde ham begeistret for kunstnerne Rubens, Frans Hals, David Teniers og Adriaen Brouwer – forbilder, slik det tydelig kommer til uttrykk i «Selvportrettet i nederlandsk kostyme». Samtidig fikk disse store navnene ham imidlertid til å innse hvilke egenskaper som maler han fortsatt manglet og fikk ham til å gi opp studiene i fortvilelse. Etterfølgende kunststudier i München ga ham ingen reell tilfredsstillelse, for ikke å snakke om økonomisk uavhengighet, så han vurderte kort å emigrere til Brasil for å vie seg til birøkt der.
I Frankfurt am Main tok beskytteren Johanna Kessler seg av ham en stund og bidro til hans mest produktive og lukrative tid. Den videre veien var preget av alkohol- og nikotinavhengighet, noe som til og med gjorde ham iøynefallende i München-publikummet. Anstrengelser som komponist mislyktes, det samme gjorde forsøk på å bli tatt på alvor som en erotisk poet. Manuskriptet til «Max und Moritz» fant først etter noen vandringer et forlag, som kjøpte det av Busch for en fast sum, slik at Busch ikke lenger var involvert i senere utgaver. Selv om han ville ha hatt muligheten, var det først mot slutten av livet at han stilte ut et eneste maleri offentlig.
Side 1 / 1