Gullalderen i Nederland er et symbol på velstand og rikdom uten like. På 1600 -tallet førte maritim handel til landet en makeløs økonomisk boom. Det nederlandske samfunnet blomstret. Storslåtte handelshus og byvillaer ble bygget langs gatene i storbyene. Interiøret var ikke mindre elegant. Tapet av silke strakte seg over veggene som skulle pyntes med kunst. Selskapet ønsket småformatverk som skulle passe harmonisk inn i det samlede bildet av huset. Sjangerbilder som skildret hverdagen og landskapsbilder som fanget særegenheten til nederlandske landskapselementer ble ansett som passende. En kunstnerisk kreativ periode begynte som knapt kan overgås når det gjelder mengde. Workshops dukket opp der kunstnerne malte mange malerier hver dag. Rembrandt er en av malerne som ansatte mange flere kunstnere til å jobbe med hele ordrebøkene. Kunstneren Gerard ter Borch bodde i flere år i sentrum av kunstnerisk blomstring. Etter mange års vandring og erfaring, bosatte han seg i Amsterdam og viet seg til portrett.
Det nederlandske samfunnet ble allerede ansett som usedvanlig liberalt og kosmopolitisk i de tidlige århundrene. Imidlertid var det et strengt hierarki innenfor sosiale klasser. Med den generelle velstanden ble aristokratiet tvunget til å understreke sin posisjon og dermed livet opp en sjanger av maleri som hadde sovnet til da. Adelen bestilte miniatyrportretter. Gerard ter Borch regnes som en av de viktigste nederlandske mestrene i denne sjangeren. Modellene hans var medlemmer av patriciate eller adelen. De fikk portrettet i miniatyr, på den ene siden for å gi det bort til familiemedlemmer og venner og på den andre siden for å gi det videre til andre domstoler som et symbol på deres rang og lojalitet. Det rene portrettet ble støttet av tilbehør slik at den sosiale posisjonen i portrettet tydelig kunne gjenkjennes. Ter Borch sies å ha brukt en eksempelbok der kundene hans kunne velge klær, frisyre, tilbehør og poser. Maleren malte bare ansiktet for det.
Under oppholdet i Amsterdam oppdaget ter Borch sjangermaleri for seg selv. Artisten valgte sine modeller blant familiemedlemmene. Halvsøsteren Gesine kan ofte bli funnet som hovedpersonen i sjangerbildene. I skinnende klær laget av sateng, levendegjør figurene de indre scenene som ter Borch var i stand til å skildre så villedende ekte og levende. Han tryllet frem glansen av materialet på lerretene med en ekstraordinær grad av perfeksjon, slik at sjangerbildene hans fikk kallenavnet "satengstykker". Et av de mest kjente maleriene er den galante samtalen. Det som er pikant med presentasjonen, er at det ikke er en familieidyll, slik det ble antatt lenge. Kunsthistorikere i dag er sikre på at en mynt ble retusjert fra hånden til den formanende faren og at skildringen handler om en avtale på et bordell.
Gullalderen i Nederland er et symbol på velstand og rikdom uten like. På 1600 -tallet førte maritim handel til landet en makeløs økonomisk boom. Det nederlandske samfunnet blomstret. Storslåtte handelshus og byvillaer ble bygget langs gatene i storbyene. Interiøret var ikke mindre elegant. Tapet av silke strakte seg over veggene som skulle pyntes med kunst. Selskapet ønsket småformatverk som skulle passe harmonisk inn i det samlede bildet av huset. Sjangerbilder som skildret hverdagen og landskapsbilder som fanget særegenheten til nederlandske landskapselementer ble ansett som passende. En kunstnerisk kreativ periode begynte som knapt kan overgås når det gjelder mengde. Workshops dukket opp der kunstnerne malte mange malerier hver dag. Rembrandt er en av malerne som ansatte mange flere kunstnere til å jobbe med hele ordrebøkene. Kunstneren Gerard ter Borch bodde i flere år i sentrum av kunstnerisk blomstring. Etter mange års vandring og erfaring, bosatte han seg i Amsterdam og viet seg til portrett.
Det nederlandske samfunnet ble allerede ansett som usedvanlig liberalt og kosmopolitisk i de tidlige århundrene. Imidlertid var det et strengt hierarki innenfor sosiale klasser. Med den generelle velstanden ble aristokratiet tvunget til å understreke sin posisjon og dermed livet opp en sjanger av maleri som hadde sovnet til da. Adelen bestilte miniatyrportretter. Gerard ter Borch regnes som en av de viktigste nederlandske mestrene i denne sjangeren. Modellene hans var medlemmer av patriciate eller adelen. De fikk portrettet i miniatyr, på den ene siden for å gi det bort til familiemedlemmer og venner og på den andre siden for å gi det videre til andre domstoler som et symbol på deres rang og lojalitet. Det rene portrettet ble støttet av tilbehør slik at den sosiale posisjonen i portrettet tydelig kunne gjenkjennes. Ter Borch sies å ha brukt en eksempelbok der kundene hans kunne velge klær, frisyre, tilbehør og poser. Maleren malte bare ansiktet for det.
Under oppholdet i Amsterdam oppdaget ter Borch sjangermaleri for seg selv. Artisten valgte sine modeller blant familiemedlemmene. Halvsøsteren Gesine kan ofte bli funnet som hovedpersonen i sjangerbildene. I skinnende klær laget av sateng, levendegjør figurene de indre scenene som ter Borch var i stand til å skildre så villedende ekte og levende. Han tryllet frem glansen av materialet på lerretene med en ekstraordinær grad av perfeksjon, slik at sjangerbildene hans fikk kallenavnet "satengstykker". Et av de mest kjente maleriene er den galante samtalen. Det som er pikant med presentasjonen, er at det ikke er en familieidyll, slik det ble antatt lenge. Kunsthistorikere i dag er sikre på at en mynt ble retusjert fra hånden til den formanende faren og at skildringen handler om en avtale på et bordell.
Side 1 / 2