Gillis de Hondecoeter var en nederlandsk maler som ble født som kunstner. Talentet og kjærligheten til å male skulle avgjøre familiens liv i generasjoner fremover. Sønnene fulgte etter med imponerende suksess. Hans barnebarn Melchior perfeksjonerte talentet sitt og fokuserte på dyremaling. Melchior de Hondecoeter ble trolig den mest kjente dyremaleren i Europa på 1600-tallet. Malerens favorittmotiv var fugler. Melchior ble tiltrukket av Amsterdam, en by som hadde hatt fremgang gjennom gullalderen og var preget av et spesielt høyt nivå av liberalitet. I sitt nye miljø viet Melchior seg helt til å male stilleben med dyr og jaktmotiver. Han overtok komposisjonen av bildet fra sitt forbilde Frans Snyder og begynte å plassere fuglene i midten av bildet. Ingen annen kunstner hadde evnen til å skildre dyrenes fjærdrakt så detaljert og livlig. Melchior de Hondecoeter fanget raskt oppmerksomheten til artistkollegene og de til de velstående kundene.
Melchior plasserte skildringen av de fjærkledde dyrene i sammenheng med barokke hager og jaktmarker. En særegenhet som ga kunstneren kallenavnet "Raphael of the Animals". Forbindelsen til barokkens prakt og velstand kan spores tilbake til ganske profane omstendigheter. Kunstforskere er overbevist om at maleren faktisk så dyrene. Fuglenes bevegelser, anatomi og fjærdrakt er alt for autentiske, og derfor kan ikke kunstnerens malerier basere seg på historier og bøker. Mens bestefaren og faren trolig jobbet med en liten galge, så Melchior sannsynligvis på dyrene. Hofdyrhold ble stadig mer populært blant aristokratiske og velstående samtidige. Sjøfart åpnet en verden for det eksotiske, og mens planter ble samlet inn i botaniske hager, levde dyr i menasjerier ved hoffet. De sjeldne dyrene kunne observeres i de kongelige menasjerene. Forskere mistenker at Melchior hadde tilgang til disse ofte private dyreholdene gjennom sine klienter.
Overflodssamfunnet likte å omgi seg med dyr. I tillegg til papegøyer var det også veddeløpshester og jakthunder, som ikke skulle leve i det skjulte. Dyrene ble malt og presentert. Jo rikere klienten var, jo større dyktighet måtte kunstneren være. Hondecoeters talent var nok tilstrekkelig til å åpne dørene til de fineste husene. Kunstneren fremstilte sjelden dyrene som et stillbilde, Kampfugler og spisse scener liver opp verkene med en viss dramaturgi. Overlappende objekter i kantene av bildet skaper inntrykk av et øyeblikksbilde. Melchior kombinerer ofte det lokale dyrelivet med den ukjente faunaen. Parker, landskap og arkitektur blir stab for de faktiske hovedpersonene, fuglene.
Gillis de Hondecoeter var en nederlandsk maler som ble født som kunstner. Talentet og kjærligheten til å male skulle avgjøre familiens liv i generasjoner fremover. Sønnene fulgte etter med imponerende suksess. Hans barnebarn Melchior perfeksjonerte talentet sitt og fokuserte på dyremaling. Melchior de Hondecoeter ble trolig den mest kjente dyremaleren i Europa på 1600-tallet. Malerens favorittmotiv var fugler. Melchior ble tiltrukket av Amsterdam, en by som hadde hatt fremgang gjennom gullalderen og var preget av et spesielt høyt nivå av liberalitet. I sitt nye miljø viet Melchior seg helt til å male stilleben med dyr og jaktmotiver. Han overtok komposisjonen av bildet fra sitt forbilde Frans Snyder og begynte å plassere fuglene i midten av bildet. Ingen annen kunstner hadde evnen til å skildre dyrenes fjærdrakt så detaljert og livlig. Melchior de Hondecoeter fanget raskt oppmerksomheten til artistkollegene og de til de velstående kundene.
Melchior plasserte skildringen av de fjærkledde dyrene i sammenheng med barokke hager og jaktmarker. En særegenhet som ga kunstneren kallenavnet "Raphael of the Animals". Forbindelsen til barokkens prakt og velstand kan spores tilbake til ganske profane omstendigheter. Kunstforskere er overbevist om at maleren faktisk så dyrene. Fuglenes bevegelser, anatomi og fjærdrakt er alt for autentiske, og derfor kan ikke kunstnerens malerier basere seg på historier og bøker. Mens bestefaren og faren trolig jobbet med en liten galge, så Melchior sannsynligvis på dyrene. Hofdyrhold ble stadig mer populært blant aristokratiske og velstående samtidige. Sjøfart åpnet en verden for det eksotiske, og mens planter ble samlet inn i botaniske hager, levde dyr i menasjerier ved hoffet. De sjeldne dyrene kunne observeres i de kongelige menasjerene. Forskere mistenker at Melchior hadde tilgang til disse ofte private dyreholdene gjennom sine klienter.
Overflodssamfunnet likte å omgi seg med dyr. I tillegg til papegøyer var det også veddeløpshester og jakthunder, som ikke skulle leve i det skjulte. Dyrene ble malt og presentert. Jo rikere klienten var, jo større dyktighet måtte kunstneren være. Hondecoeters talent var nok tilstrekkelig til å åpne dørene til de fineste husene. Kunstneren fremstilte sjelden dyrene som et stillbilde, Kampfugler og spisse scener liver opp verkene med en viss dramaturgi. Overlappende objekter i kantene av bildet skaper inntrykk av et øyeblikksbilde. Melchior kombinerer ofte det lokale dyrelivet med den ukjente faunaen. Parker, landskap og arkitektur blir stab for de faktiske hovedpersonene, fuglene.
Side 1 / 1