Med dette oljemaleriet skaper barokkartisten Rembrandt et verk med stor suggestiv kraft. Bildet er delt inn i to deler: to tredjedeler av venstre halvdel domineres av mørke, rike farger. Den dramatiske revne himmelen med tunge skyer står i kontrast til stillheten i naturen, som danner en motvekt med mørke, varme jordfarger.
På den annen side, hvis du ser på den høyre tredjedelen fra topp til bunn, faller lyset umiddelbart inn i øyet. Den blå himmelen med hvite skyer reflekteres nedenfor i et rolig elvelandskap. Denne refleksjonen fremstår som livlig, lys og vennlig. Det gir naturen en livlighet som gjenopptas av møllen. Fordi møllen faktisk er det majestetiske blikkfanget og sentrum for dette oljemaleriet. Som på en trone er det ordnet midt på fjellplatået. Vingene, vendt mot betrakteren, stikker ut mot himmelen i en attraktiv diagonal. På samme tid, takket være solen, blir de badet i mild rosa lys og tilsvarer de delikate fargene som kan sees på himmelen.

Måten kunstneren plasserer motivet på, sier noe om viktigheten Rembrandt tillegger fabrikken. Som maskiner som arbeider med vindkraft, står møller for maskiner som folk har brukt i forskjellige regioner i verden i 4000 år. Det er også interessant å vite at Rembrandt van Rijn, den mest kjente nederlandske maleren på sin tid, ble født som det åttende barnet til et Müller-par. Moren hans kom fra en bakerhusholdning. Så kunstneren kan ha vært personlig knyttet til emnet.
Møllen satt av Rembrandt fungerer altså som et teknisk mesterverk, men også gjennom bevegelsen som kan sees av betrakteren.

I motsetning til dette er det roen og standhaftigheten i den omkringliggende naturen, som for eksempel steinen som stikker ut i elveløpet enormt og ikke ulikt en borgmur. Møllen er altså et symbol for folks liv: Den drives av vindkraft. Takket være dem kan mølleren male hvete, og energi kan oppnås. Møllen er en uunnværlig del av menneskelivet. Derfor tildeler Rembrandt det et sted som er synlig på lang avstand, som også er opplyst av lys.

Natur, menneske og vindmølle Hva med mennesket selv i denne verden av natur og menneskeskapte maskiner? Det er interessant å se at Rembrandt definitivt setter folk inn i bildet, men på et underordnet sted. Vi ser voksne og barn komme seg nedover en bred sti mot elvebredden. En kvinne kneler ved elven og ser ut til å vaske der. En mann er fremdeles på vei med et barn ved hånden, litt til venstre for møllen malt over. Personen som sitter i en båt i nederste høyre hjørne av maleriet, er heller ikke uviktig. Båten med seilet seiler rolig ut av bildet. Den tar dermed opp bevegelsen til vindmøllenes blader og kan også utvides i en diagonal til denne bevegelsen.

Et sted kan sees i det fjerne på elvebredden. Kirketårnet stiger opp mot den mørke kveldshimmelen. Ellers fortsetter det udefinerte stedet i et frodig englandskap, som igjen reflekteres sjarmerende på vannoverflaten.

Rembrandt er kjent som portrettmaler og maler av selvportretter. Likevel er naturmaleriene hans spesielt attraktive. Karakteristiske trekk som perspektiv og det fascinerende spillet av lys og skygge kan tydelig sees på dette mesterverket. Dette maleriet viser at naturen spilte en viktig rolle i tenkningen til barokke mennesker. Fargepaletten er begrenset til jordfarger og blå til grågrønn, grå og svart. Det er nettopp denne begrensningen som gjør Rembrandts mesterverk så attraktivt.

---

Møllen · Rembrandt van Rijn